Siden jeg har bodd i Vietnam jevnlig siden 2001 hadde det vært interessant om noen hadde noen vurderinger om fornyelsen av sosialismen i landet. Doi Moi-politikken, fornyelsen av økonomi, administrasjon og beslutningsorganer, har nå to tiår bak seg. Det har ført til en “tigerøkonomi” og gitt vietnameserne økt levestandard og personlig frihet. Vietnam er ikke Kina. Det er tildels store ulikheter selv om begge land omtaler seg som “sosialistiske markedsøkonomier”. Vietnam betegnet inntreden i WTO som en av de største begivenheter for nasjonen.
Tilpasningen foregår kontinuerlig. Her er det fortløpende reformer ine alle sektorer i samfunnet. Prioritert er: utdannelsessytemet, kampen mot fattigdommen, helsesektoren og miljøtiltak. Utfordringene er meget store på alle områdene. Kompetanse mangler på alle områdene. Den økonomiske framgangen, selv nå i nedgangstiden, betegnes av verdensbanken som god. Neste år er målet ca.6% vekst. Imidlertid er det administrative apparatet, på alle nivåer trege i å ta opp i seg de administrative reformene som skal føre til et transparant administrativt system og forenkelt saksbehandling. Folk skal kjenne lovene noe som er svært mangelfullt i dag. Fagbevegelsen er organisert for en politisk tid som fornyelsen har tilintetgjort. Derfor lite handlingskraftig på lokalt plan.
Vietnam bærer videre i seg deler av den gamle sosialistiske modellen sammen med de nye økonomiske og politiske forholdene. Selv omtaler vietnaeserne seg som et primitivt sosialistisk samfunn. Målet som er satt av Vietnaams kommunistiske Parti og regjeringen er formulert slik: Innen 2020 skal Vietnam være et industrialisert, demokratisk og sivilisert land. En utviklet sosialisme. Mange i vestlige “revolusjonære” miljøer mye om utviklingen i Kina og Vietnam. Er det noen som vil være med på en drøfting av begrepet “sosialistisk markedsøkonomi”?
(Av Tore Larsen)
